Utdrag:
- Da de første antipsykotiske legemidlene kom i 1955 ble det sett på som en revolusjon, på lik linje som da penicillinet ble oppdaget, forteller Whitaker.
Friskere uten medisin
- Men har medisinene hjulpet på lang sikt, spør han, og viser til både gammel og ny forskning. Blant annet en undersøkelse på 70-tallet:
Studien viste at en gruppe som ble syke i 1947 (før de første antipsykotiske medisinene) hadde et tilbakefall på 55 prosent fire år etter de ble utskrevet fra sykehus. Etter at medisinene ble tatt i bruk, viste en annet gruppe, undersøkt fra 1967, fire år etter innleggelse, en økt tilbakefall til 69 prosent.
Det viste seg også at hele 76 prosent av gruppen som ble syke i 1947 klarte seg godt i samfunnet fire år etter sykdomsutbrudd. Gruppen fra 1967 var derimot i en langt større grad avhengig av sosial støtte og velferdsordninger enn de fra 1947.
Forskningen fra 1975 kommer ganske uventet fram til følgende konklusjon: "Disse data antyder at psykofarmaka ikke er uunnværlig. Den utvidede bruken i etterbehandlingen kan forlenge behovet for sosiale støtteordninger for utskrevne pasienter."
[…]
Schizofrenipasienter kom seg fortere i utviklingsland
Også studier Verdens helseorganisasjon (WHO) har støttet for en del år tilbake viser at antipsykotisk medisin ikke nødvendigvis er løsningen:
De som fikk en schizofrenidiagnose i et utviklingsland hadde oftere en bedre prognose enn i de vestlige land.
- Hvorfor er det slik at mennesker med schizofreni, spesielt i India og Nigeria, kom seg i langt større grad enn vår vestlige verden, spurte han.
- Nyere forskning fra utviklingsland, etter at de fikk større tilgang på antipsykotisk medisin, viser at landene har nærmet seg de vestlige land med dårligere langtidsforløp.
